Vi kan betrakte pedagogisk dokumentasjon som en arbeidsform der det gis rom for barns medvirkning, pedagogisk refleksjon og generell dokumentasjon som setter rammer for arbeidet mot en lærende barnehage (organisasjon). På oslovikenbarnehager.no har vi tidligere beskrevet hva pedagogisk dokumentasjon kan være og hvordan det er forankret i blant annet rammeplanen. I de neste avsnittene vil vi forsøke å komme nærmere ulike måter dette kan se ut i praksis.
Intensjon og systematikk
Som et utgangspunkt kan mye forskjellig kategoriseres som dokumentasjon. Bilder, observasjoner, lyd/video og prosjektvegger kan være noen av mange eksempler på dette i en barnehage. Før det kan anses som «pedagogisk dokumentasjon», handler det først og fremst om vår intensjon med dokumenteringen og det systematiske arbeidet som følger. Det er for eksempel forskjell på å henge opp et bilde fordi vi, personalet, synes at det er «fint», og å henge opp bilder med tanke på at de gir et utgangspunkt for samtale rundt den avbildede aktiviteten.
Bilder som pedagogisk dokumentasjon?
Siden bilder av barn og aktiviteter er et vanlig syn i barnehagen, kan vi bruke dette som et eksempel på hvordan vi kan arbeide med denne formen for pedagogisk dokumentasjon. Som nevnt i avsnittet over, kan det handle om intensjon og systematikken i det videre arbeidet. Ved å snakke med barna om deres erfaringer rundt lek og aktiviteter gjennom en konkret referanse, får vi gode muligheter for at deres stemme og rett til medvirkning kan komme til uttrykk. Ved å henge opp bilder i barnas høyde kan de etter eget initiativ snakke fritt rundt det som opptar dem. Dette gir også personalet en mulighet til å invitere barna til samtale. En aktivitet som kan være gjenstand for dokumentasjon kan for eksempel være samlingsstund. Hva synes egentlig barna om innholdet og måten det er strukturert på?
På den andre siden er det viktig at disse gode samtalene mellom personalet og barna faktisk påvirker det pedagogiske arbeidet. Det som kommer frem, kan skrives ned. Disse erfaringene kan tas med videre og drøftes i et avdelingsmøte eller i større fora som pedagogiske ledermøter, avhengig av situasjon og innhold. På denne måten kan barna få en stemme i egen hverdag. Hva som kommer ut av denne drøftingen er opp til personalet å vurdere, men at denne prosessen gjentar seg blir på sikt viktig for at barnehagen alltid tar barnas erfaringer på alvor. Dette gir grobunn for en stadig utviklende pedagogisk praksis som tar hensyn til det enkelte barn og barnegruppen.
Komplementerende dokumentasjon
Bilder er bare én av mange måter å dokumentere praksis på, og gir kun ett perspektiv. Ved å bruke flere former for dokumentasjon knyttet til samlingsstunden som ble skissert ovenfor, kan vi få en større helhetlig forståelse av egen praksis. Eksempler på komplementerende dokumentasjonsformer kan være observasjoner som andre i personalet gjør underveis i aktiviteten. Det kan også være video/lydopptak av samlingsstunden der fokus for dokumentasjonen ligger i hvordan den som leder den, evner å ta tak i barns initiativ. Der dette er mulig skaper det rom for utfoldelse av perspektiver som tar opp både barnas erfaringer og de ansattes ulike forståelser av det samme. Som en sum av det overnevnte kan vi velge å gjøre endringer i måten samlingsstunden holdes eller dens innhold, og dette skjer på bakgrunn av «pedagogisk dokumentasjon».